Den siste riking

Denne kronikken var på trykk i Ny Tid 29. mai 2015

De siste fem årene har lønningene steget med 20­ 25 prosent. Pengene er stort sett svidd av på reiser, bil nummer to og nytt kjøkken. Og dansen skal fortsette. I følge Regjeringens Perspektivmelding skal vi forbruke 2,7 ganger mer i 2060 sammenliknet med i dag. Nobelprisvinner i økonomi Trygve Haavelmo har i et intervju sagt det slik: ”Mer vekst i de rike landene er en forferdelig tanke”.achievement-18134_1920

På Stortinget sitter det bare en eneste representant som sier stopp. Hva skal vi kjøpe? Det er nok nå! Han heter Rasmus Hansson og representerer Miljøpartiet De Grønne. Han vet nemlig at jorda ikke tåler en slik utvikling. Han vet også at 50 % av det norske folk i følge Gallup heller vil ha en dag mer fri enn 20 % lønnsøkning. Han vet at folk flest ønsker å jobbe mindre og heller betale mer skatt for å beholde velferdsstaten. Og at Statistisk Sentralbyrå gir folk helt rett i at de ikke trenger å jobbe mer for å beholde dagens private og offentlige goder.

Det er rundt dette praten blant folk flest går i dag. I hvert eneste besøk, på hver eneste bridgekveld og i alle dåp­, bryllup­ og gebursdagsfester er det et tema som ofte går igjen: rikdommen ødelegger naturen, ødelegger ungdommen og ødelegger helsen. Den økonomiske vekst er av det onde. Vi må forbruke mindre og dermed redde klimaet og naturen og heller gi langt flere et bedre liv. Ingen har lyst til å bli den siste riking!

Regelmessig skriker Dagbladet og VG sine forsider imot oss om Norge som verdens beste land å bo i. Men hva skaper et lykkelig folk? All forskning viser at de viktigste faktorene er frihet, likestilling, demokrati, tilgang på kunnskap, gode sivile rettigheter og høy tillit mellom menneskene. Og selvsagt materiell trygghet. Aller mest lykkelig er vi når vi også har nære og gode relasjoner, trives med arbeidet vårt og har god helse. Mye av dette gjelder for Norge, og derfor har vi en høy lykkeprosent.

Men den samme forskning viser at økning i materiell velstand ikke gir økt lykke når velstanden har nådd et visst nivå. Fattige blir lykkeligere av bedre økonomi, ikke de rike. Faktisk viser en god del forskning at menneskene, samfunnet og naturen ofte bnetaler med en nedslitingspiral som er prisen for økt rikdom.

Er det mulig å tenke seg en økonomi uten vekst? Spørsmålet er feil stilt. Før ellersenere må vi omstille oss til et  samfunn utan materiell vekst. Dette er et enkelt regnstykke ­nærmest en fysisk lov ­ som svært mange økonomer har pekt på: uendelig vekst på en endelig klode er ikke mulig. Det gjelder på alle områder, fra befolkningsvekst til økt forbruk av ressurser.

Ny teknologi og smartere organisering har frigjort oss fra mye slit. Dette skal fortsette, men vi må ta ut gevinsten på en ny måte. Fortsatt produktivitetsvekst må tas ut i redusert arbeidstid. Det er ingen menneskerett å reise til Syden 3­4 ganger i året. Målet må være mer utjevning, jfr Piketty sin dokumentasjon av de enorme og nå økende skjevheter i fordeling av rikdom. En annen verden er mulig. Et regnestykke: en dobling av inntektene for den fattigste tidelen av alle folk på jorda vil kreve en dobling i produksjon og forbruk, med store miljøkostnader som resultat. Med en vekstrate i brutto nasjonal produkt i fattige land på 3 % pr. år, vil prosessen ta vel 20 år. Alternativt kunne man nå samme resultat om den rikeste tidelen på jorda overførte 0,3 prosent av inntektene sine til den fattigste tidelen. Dette kan gjøres uten at økning i produksjon og forbruk og dermed uten de store miljøkostnadene.

Henger Miljøpartiet De Grønnes økonomiske politikk på greip?
Det er ikke slik at alternativet til økonomisk vekst er ikke­vekst. Alternativet til økonomisk vekst er bærekraftig utvikling. Vekst har å gjøre med kvantitet. Vekst er en endimensjonal forandring der ett tall vokser, BNP per innbygger. Utvikling har å gjøre med kvalitet. Utvikling er en flerdimensjonal forandring der noe vokser, noe er uendret og noe reduseres for å skape en bedre helhet. Målet for De Grønne er en økologisk forsvarlig og sosialt rettferdig bærekraftig utvikling. For å skape dette må fokuset rettes direkte mot de forholdene og variablene i samfunnet man ønsker å endre.

Økonomisk vekst, økt BNP per innbygger, blir for De Grønne bare en residualvariabel. Det vil si at den er et resultat av alt annet man gjør. Den er ikke en styringsvariabel man prøver å øke eller å redusere. BNP måler omsetningen av varer og tjenester i landet i løpet av et år. Om dette går opp eller ned er likegyldig for De Grønne. Dette kan illustreres med et eksempel.

La oss si at MDG lykkes i å redusere det totale forbruket. Forbruksreduksjon fører isolert sett til at BNP per innbygger går ned og at det trengs mindre arbeidskraft. For de andre partiene er dette et problem som må løses ved å få i gang igjen den økonomiske veksten. De Grønne løser dette på en annen måte, nemlig ved å dele på inntekt og arbeid. F.eks. at normalarbeidstiden reduseres med en time per uke og at inntekter jevnes ut. Kortere arbeidstid betyr mer tid til å ivareta indre behov, f.eks. å være sammen med dem man er glad i. Slik kan forbruk og miljøbelastning gå ned samtidig som livskvaliteten øker. I et grønt perspektiv har man fått i pose og sekk! Eksemplet viser forskjellen mellom MDG og de andre partiene. De tradisjonelle partiene har bare en styringsvariabel de fokuserer på, økonomisk vekst. De grønne har fem styringsvariabler de fokuserer på i dette eksemplet; inntekt, fordeling, arbeidstid, livskvalitet og miljøbelastning. Noe skal vokse, noe skal reduseres, noe skal omfordeles. En slik sosialt rettferdig og økologisk forsvarlig bærekraftig utvikling er De Grønnes alternativ til økonomisk vekst.

MDG vil ikke stanse all oljevirksomhet i dag. Partiet vil ha en planmessig nedtrapping over 20 år. Og en tilsvarende planmessig opptrapping av alternativene som skaper fornybarsamfunnet preget av kretsløpsøkonomi. For å få til dette vil MDG ha en avgjørende endring i politikken. Det er å gi avkall på prinsippet om teknologinøytralitet og bevisst satse på næringer og teknologier der Norge har fortrinn.

Et eksempel er maritim sektor der Norge ligger i front og har de beste muligheter for å utvikle og bygge framtidas båter og skip som går på fornybar energi. Fergeanbudene på Vestlandet som lyses ut i 2016 – 2020 er for Norge en gylden mulighet til å bli verdensledende på nullutslipps fartøyer. Et annet eksempel er havbruk der vi kan utvikle dagens ikke­bærekraftige havbruk til å bli et havbruk som er formessig bærekraftig gjennom å utvikle algedyrking og at det blir rømnings­ og forurensningsmessig bærekraftig gjennom lukkede anlegg. Bærekraftsmerket laks vil finne sitt marked som er villige til å betale en høyere pris.

Et tredje eksempel er havvind der vi kan satse stort på å videreutvikle vår offshoreteknologi til noe som hele verden trenger. Kanskje det til og med kan masseproduseres med roboter i Norge til en konkurransedyktig pris. Gjennom oljevirksomheten er vi ikke bare blitt gode på offshore installasjoner. Vi er også blitt eksperter på å bore. Vi kan for eksempel videreutvikle dette til kostnadseffektiv boreteknologi for geovarme til boliger og kontorbygg i Europa. Vår ekspertise i å legge rørledninger til havs kan bli til kostnadseffektiv teknologi for å legge rør i vann og fjorder til varmepumpeanlegg, elektriske kabler for å frakte strøm fra havvindmøller, osv..

Nok et eksempel er lagring av fornybar energi. Japan bestemte seg i fjor for sin visjon som fornybarsamfunn. Det er hydrogensamfunnet. De utvikler brenselsceller som kan varme hus, drive biler, lastebiler, båter og industrielle prosesser. Norge har det verdensledende selskapet på storskala produksjon av hydrogen, NEL, som er en arv fra Norsk Hydro. I 2017 kommer Toyota sin hydrogenbil på markedet i Norge. Den skal koste 400 000 kroner og ha 700 km rekkevidde. Altså en «Tesla» til en mer overkommelig pris. Det trengs sju hydrogenfyllestasjoner i Sør­Norge for at disse bilene kan kjøre i hele Sør­Norge. Det er hydrogen som trengs som drivstoff for å lage nullutslipps hurtigbåter som kan trafikkere kysten og løse trafikkproblemer i verdens havnebyer. Her har Norge en gylden anledning til å bli verdensledende på systemer og standarder for produksjon og distribusjon av hydrogen til transport på sjø og land og fartøyer med hydrogen og batteridrift.

Miljøpartiet De Grønnes økonomiske politikk henger på greip. Man vil bruke andre midler enn økonomisk vekst for å sikre arbeid og inntekt til alle. Man vil systematisk bygge opp nye næringer samtidig som olje­ og gassvirksomheten trappes ned.

Svein Skotheim og Per Hjalmar Svae